Laura Avila var i starten redd for å stå frem med sin diagnose. Før ønsket hun bare å være ‘’normal’’. Nå står hun åpent frem i en bok om livet sitt på spekteret, og er et forbilde for mange unge autister i Norge.
Da Laura var 16 år gammel fikk hun diagnosen autisme. I dag er hun 30 og har hatt kjennskap til diagnosen i hele 14 år. Likevel kan hun med sikkerhet si at hun har levd med problemene et helt liv. Dette ga henne mange utfordringer, både som barn og ungdom.
-Dette medførte en hel rekke problemer for meg i møte med verden der ute, fordi menneskene rundt meg ikke var klar over hvorfor jeg kan fremstå litt annerledes enn det som ofte omtaler som «normalen». I dag er jeg åpen om dette, og da møter jeg for det meste mye forståelse. Men dessverre finnes det også ganske mange ulike fordommer om oss autister. Dette møter jeg ofte på, og i all hovedsak er det min oppfatning at det trengs mer opplysning og kunnskap om dette temaet i samfunnet vårt.
Avila vil ha en holdningsendring
Skal jeg nevne en konkret sak, så må det bli måten vi prater om og til hverandre på i samfunnet. Jeg trekker i boken «Jeg er ingen diagnose» frem blant annet hvilke ansvar jeg opplever at NRK – og andre viktige aktører ikke tar i forhold til dette aspektet. Jeg legger ikke skyld på enkeltindividet for deres ignoranse, når eksempelvis NRK går frem som et dårlig eksempel med latterliggjøring av diagnosen min i forskjellige humorprogrammer på TV. Mer om dette kan alle lese i boken min.
Vil være forbilde
Laura skrev boken fordi hun ønsket å dele historien sin til hjelp for andre, og fordi hun selv følte hun manglet et relevant forbilde da hun fikk diagnosen som ung. Spesielt ønsker hun å vise jenter med autisme at de kan være åpne og ærlige om diagnosen. For det har hun blitt tildelt den nasjonale Spiss-prisen for sitt arbeide for autisme-saken.
Jobber for å motarbeide utenforskap
-Debatt er viktig for endring og utvikling, og mitt håp er at denne boken jeg har utgitt kan være et bidrag til dette. Et eksempel, som tittelen tilsier, er at jeg ikke vil bli sett på som en med diagnose, men som et menneske på lik linje med alle andre. Mitt ønske er å sette søkelys på viktigheten av mangfold i et samfunn. Jeg vil skape endring i hvordan vi ser på hverandre, og hvordan vi omtaler folk med ulike diagnoser. Blant annet tar jeg i boken min opp diskusjonen rundt inkludering i arbeidslivet, og i livet generelt. Jeg har selv kjent på utenforskapets kulde, så jeg vil nok si at inkludering er noe av det viktigste for meg.